Jeg har vært skikkelig lei av min egen blogg lenge. Har liksom ikke hatt noe fornuftig å melde. Men nå går jeg tilbake til røttene. Her kommer nemlig en liten sak om samtidskunst. Jeg har vært på
Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst.
Her var det en helt herlig utstilling som het Black & White. På ett av rommene trodde jeg de hadde glemt å sette kunsten på plass, men nei det var den hvite boksen som var kunsten. Ja dette var en emosjonell utfordring av de sjeldne. Forventningen. Omstillingen. Perspektivet.
Resten av utstillingen var bl.a. en svart boks, en traktor med sølvmaling, en grå boks og et hvitt hjul i veggen som gikk så fort rundt at det så ut som om det stod stille. Jeg er jo ingen ekspert på slikt så jeg var veldig glad for å kunne få litt ekspert-hjelp:
"Under prosessen med å nærme seg kunstverket inntreffer det en merkelig, psykologisk sett fascinerende, for ikke å si foruroligende opplevelse. Med det mål å gi selve formen mening og betydning - ved å omformulere, transformere eller bryte ned den opprinnelige strukturen - tilfører den formative opplevelsen og subjektiviseringsprosessen"
JA! Det var akkurat sånn det var. Åh så deilig at noen er i stand til å sette ord på det.
Jeg hadde en kritikk, og det var godt at museet så det selv:
"Vi er selvsagt klar over at sort og hvitt gir utstillingen et sammenhengende estetisk uttrykk som noen kanskje vil synes er villedende og kanskje overskygger kunstnerens genuint nyskapende virksomhet i en kakofoni av stilisert kromatikk"
Jess, det må jeg si meg enig i. Men på en annen side åpner jo dette for en dypere meditasjon.
Det var også en mer fast utstilling der. Det er jo alltid viktig å bli minnet på hvor bra det er at kvinner slipper å føde voksne mennesker. Det er kanskje noe til ettertanke for alle de som klager på at det gjør vondt og slikt. Ikke minst alle som klager på at det er så mye stress å oppdra unger. Dyp samfunnskritikk her altså.
Fy faen, dette kunne jeg gjordt sjæl, men i hælvete heller, det finnes ikke en god grunn til å bruke ressurser på slik drit. Det beste med det hele var idiotene som prøver å forstå, tolke og sette dette skvipet i en kulturhistorisk/tema/metode/uttrykk sammenheng og bruke fancy ord på å beskrive noe som er en murblokk med tre jernstenger på. Sikkert en fyr med mye sjølironi. Han er nok en artig kar å møte på fest.
Jeg sier det igjen:
Alt som har samtids foran seg (utvider til å inkludere moderne også) er ræl.
