Hvem er jeg?

Tenkte jeg skulle rapportere litt aggresjon fra Italia. Det er fint og saann her altsaa. Mye stas gamle ting aa se paa. Men alt er ikke fryd og gammen selv om sola skinner.

Det er klin umulig aa se en fotballkamp som ikke Italia spiller. De sender bare seg selv paa TV. Det kreves ekspedisjoner som ville skremt baade Kagge og Sahl Pedersen for aa finne et utested som sender kamp og dette landet har ikke puber. De har barer, det er en stor forskjell (som en aapenbar konsekvens finnes det bare ubrukelige mannfolk her...). Uansett framprovoserer jo dette en del frustrsajon. Ikke nok med at man maatte gaa i evigheter etter at man i siste liten fant ut at italiensk TV bare sender seg selv, men man hadde stressa bare for aa se de ufine, sutrete portugisiske guttunga vinne. Men problemene slutter ikke der...

Jeg har jo bleka haaret og synes jeg kan gaa for en god norsk Solveig, i det minste en halv- svensk Inga, men den gang ei. Naar vi (en god turistgjeng paa 8) rusler bortover strandpromendaden roper folk Heia Italia og slikt etter oss. Alle tror vi er tyske. Jeg er altsaa hverken Solveig eller Inga, jeg er Gjertrud. Fostra opp paa sauerkraut og polka. Dette faar jo stygge konsekvenser. Min far, som lenge har fiska etter en god taeva med sin hyllest av Portugal, mener at den enste lòsningen er at alle maler det italienske flagget paa kroppen vaar for aa markere at vi slettes ikke er og holder med Tyskland. Mamma synes det hòres ut som en artig ide og stiller malersaker til disposisjon. De har allerede kjòpt seg matchende strikka-capser med Italia skrevet paa......

Jeg er forresten helt rosa.